SKULPTURSONEN I ØVRE SLOTTSGATE 2023-2024, OSLO

Skulptursonen i Øvre Slottsgate er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Billedhoggerforening, Oslo kommune Kulturetaten og Oslo kommune Bymiljøetaten. Skulptursonen ble lansert i august 2019, i forbindelse med nyetableringen av Øvre Slottsgate som gågate. Gjennom kommunens satsning på økt byliv i sentrum har det blitt stilt produksjonsmidler til rådighet for kunstnerne. Alle skulpturene er frittstående, men forholder seg likevel til byrommet.

Øvre Slottsgate ble i 2019 opparbeidet som gågate fra Christiania Torv til Prinsens gate, slik at det er et sammenhengende bilfritt byrom fra Christiania Torv og opp til Egertorget. Partiet mellom Prinsens gate og Tollbugata fikk et arkitekttegnet utstillingsområde med sittemøbler, planter og trær og 5 spesialtilpassede soner for skulptur.

YAMILE CALDERON

What Money Can Buy (2023)

Skulpturen er inspirert av Calderons fotoprosjekt Narcos & Homes, hvor hun dokumenterte husene til Colombianske «narcos» etter de var blitt konfiskert av staten. Vi ser et spisebord i gull dekorert med en skulptur – en replika av den klassiske skulpturen The Rape of the Sabine Women av den flamske kunstneren og arkitekten Giambologna. Skulpturen utforsker den klassiske og nyklassisistiske estetikken slik den brukes av «narcos», diktatorer og rike mennesker som statussymbol. Skulpturens beliggenhet i et område med luksusbutikker inngår også i samtalen om velstand og «den gode smak». Mengden luksusbutikker i Oslo sentrum har vokst i takt med den hurtigvoksende norske økonomien de siste årene.

Under arbeidet med narkobaronenes hus oppdaget Calderon hvordan media ofte overdrev beskrivelser av luksus og velstand i de konfiskerte boligene, og forsterket myter om marmor-bad med gullvasker – når rommene i virkeligheten besto av imitasjoner i kobber og plastikk. Derfor er skulpturen også laget av materialer som epoxy og fiberglass, spraymalt for å ligne gull og marmor.

Les mer om prosjektet her.

VIBEKE TANDBERG

Hestebarrikade (2023)

Vibeke Tandbergs Hestebarrikade består av 5 hestehoder i betong. Tittelen refererer til en kombinasjon av to elementer i bybildet i Oslo i dag; politihestene (rytterkorpset) og betongbarrierer (blomsterkassene i jern og/eller betong), som begge er tiltak som skal beskytte innbyggerne i Oslo. Biler som kjører inn i folkemengder er i nyere tid kjent fra tilfeller i Nice, London, New York, Ohio, Berlin, og Barcelona blant flere. Dette kalles ofte fattigmannsterror, på grunn av den omfattende effekten handlingen har med relativt enkle midler. Denne formen for terror har resultert i sikkerhetstiltak som påvirker bybildet i Oslo sentrum radikalt. Siden terroraksjonen i Stockholm sentrum i 2017 har Oslo kommune i samarbeid med PST iverksatt sikkerhetstiltak i form av 800-kilos barrikader i betong og senere i støpejern (laget som blomsterkasser for å dempe den visuelle brutaliteten i bybildet) for å forhindre terrorhandlinger begått med kjøretøy.

Rytterkorpset, det ridende politiet, er også et kjent syn i bybildet, brukt for å avskrekke demonstranter og forhindre voldshandlinger, samt rutinemessig patruljering. Det ridende politiet ble først kjent og beryktet i Oslo 1978 natt til 1. mai, hvor ungdom i Oslo demonstrerte mot det de så som politiets maktmisbruk, den gangen anført av 70 unge mennesker under fanen «Kamp mot all politivold». Resultatet var begynnelsen på en hatsk og voldelig relasjon mellom Rytterkorpset og Oslo-ungdom. I skulpturen Hestebarrikade er disse sikkerhetstiltakene visualisert i en barriere som skal kunne tåle hærverk, hardt vær og vold.

Les mer om prosjektet her.

ALEKSANDER STAV

Sjokk (2023)

Utforsking av natur og kulturhistorie er gjennomgående i Aleksander Stavs arbeider. Kunstverkene peker tilbake til et opphav som angår oss alle, og som i vår teknologiske og digitale tidsalder kan føles mer og mer viktig å komme i kontakt med. Med arbeider utført primært i tre, utforsker Stav et materiale vi alle har en tilknytning til som referanse til naturen.

I Øvre Slottsgate blir publikum møtt av en eventyrlig, forkullet skulptur, som står i maksimal kontrast til byrommets former og overflater. Verket er laget fra ei stor bjørk som ble truffet av lynet på Hadeland i sommer. Man kan se tydelige spor av lynet i stammene. Overflaten er forkullet med flammekaster. Verket formidler den skremmende skjønnheten som finnes i naturens egne destruktive kraft. Akkurat som flere ville dyr gjør i dag, så benyttet tidlige mennesker seg av skogbranner for å overleve. Dette var trolig vår første interaksjon med ild, og antas å ha foregått for 3 millioner år siden.

Stav ønsker å gi publikum opplevelser som øker deres undring, fascinasjon og kjærlighet for naturen. Våre forestillinger om natur formes i en verden der urbanitetens kritikere hevder oss fremmedgjort fra naturen, og hvor medienes fremstillinger av naturkatastrofer og klimaendringer i stadig større grad påvirker oss til å se natur som noe både traumatisk og traumatisert. Vi lever i en tid hvor verden preges av migrasjon, klimaendringer og økologiske kriser. Aleksander Stav skaper kunstverk som konfronterer oss med tankevekkende spørsmål og holdninger til hvordan samfunnet og sivilisasjonen utvikles.

Les mer om prosjektet her.

GISLE HARR

Megasize #2 – Anne Britt (2023)

Skulpturen er laget av en stor eikestokk, fraktet fra Sverige og bearbeidet med motorsag, pussemaskiner, høvler og treskjærejern, og til slutt malt med linoljemaling. Den er utført i 1:1.5 størrelse og er et portrett av en virkelig person; Anne Britt. Hun representerer et hverdagsmenneske, en kvinne midt i livet, stående i kontrapost stilling – med vekt på det ene benet – den klassiske, greske posituren.

Gisle Harr har gjennom mange år arbeidet med mindre og større portrettskulpturer, og alltid ønsket at skulpturen skal utgjøre en størrelsesmessig forskyvning i forhold til virkeligheten. Han lar seg fascinere av vanlige folk, de som i utgangspunktet ikke har en opphøyd status. Hvordan blir de opphøyde og berømte fremstilt, og hvordan kan man snu på flisa og bruke det monumentale formatet til å i stedet opphøye det hverdagslige?

Skulpturen er produsert med assistanse fra Jan Ivar Kadal, Trond Sollberg og SA Steinskulptur.

Les mer om prosjektet her.

INGRID SOLVIK

Du må ikke sove (2023)

Verket Du må ikke sove speiler plasseringen av stolene på den andre siden av Øvre Slottsgate; 3 stoler med armlener, og plass til ett og ett halvt menneske hver. Det å innrede byrom med enkeltstående stoler og armlener som gjør det umulig å legge seg ned, er et av grepene som brukes i det som kalles «fiendtlig arkitektur». Andre, mer synlige grep er spisser eller kuler montert på trapper og andre underlag for at det skal være ubehagelig eller vanskelig for hjemløse å sove der.

Ingrid Solviks køyer er laget i behagelig lengde for å legge seg ned og ta en strekk. Tittelen Du må ikke sove forteller derimot at du ikke kan slappe helt av, og spiller på overnattingsforbudet som Oslo Kommune opprettet i 2013 etter en periode med mange tilreisende bostedsløse. Hver køye er brodert av folk som har erfaring med å sove i det offentlige rom. Motivene er fra deres eget liv, og hver køye har et overordnet tema: Fortid, Nåtid og Fremtid. Les mer om historien bak hvert enkelt broderi via QR-koden.

Broderier av: Dafina Visan, Cristinel Visan, Madalina Visan, Doina Bobu, Gabriela Eugenia Golea, Mirela Merisan, Claudia Gabor, Larisa Bobu, Lidia Vaduva, Marinela Gusita, Nadia Bascracea, Madalina Constantin.

Tilrettelegging og oversettelse ved Christian Ariton og Paul Leonid Bildea, ved Migrasjonssenteret, Frelsesarmeen.

Les mer om prosjektet her.