Linn Lervik og Farhad Kalantary (kunstsone 1)

STEIN, Øvre Slottsgate, 2020. (Plexiglass, LED-lys og MDF tricoya)

STEIN, Øvre Slottsgate er en replika av en granittisk gneis plukket opp fra byggeplassen da Øvre Slottsgate ble opprustet i 2019. Den kompakte steinen er oppskalert ti ganger og omformet til en transparent og reflekterende lysskulptur. Hundre lag med klart pleksiglass fungerer som optiske linser som reflekterer lys og tar opp i seg omgivelsenes farger og bevegelser. Etter mørkets fremtreden blir STEIN en lyskilde. STEIN er en transparent skulptur som favner tidens gang, årstidene så vel som trafikken og menneskene som passerer. STEIN er en skulptur i stadig endring. Skulpturen har en bevisst tilfeldig form. Snarere enn å representere menneskelige interesser er den apolitisk av natur. Kjønnsperspektiv, kulturelle og politiske synspunkter er fraværende. Lervik og Kalantary mener at en slik tilnærming er vesentlig for fremtiden til en by når befolkningen blir stadig mer mangfoldig og multikulturell.

Linn Lervik (Tønsberg, 1976) og Farhad Kalantary (Tabriz, 1962) arbeider som en kunstnerduo når de gjør prosjekter i det offentlige rom. Prosjektene deres er stedsrelaterte og samfunnsbaserte, og har en eksperimentell karakter. STEIN, Øvre Slottsgate er deres andre skulptur i det offentlige rom, den etterfølger STEIN, Bentsebrua (2018) som står i Bydel Sagene.

Elna Hagemann (Kunstsone 2)

Sitt. Situasjon. 2020 (Jesmonite og stål)

Elna Hagemann viser en installasjon med to skulpturer, en abstrahert kropp og en dekonstruert stol; En kropp som balanserer, bærer, kniper og eser og en stol i stål som bryter ut av både form og funksjon. Formspråket opererer i spennet mellom mykt og hardt, utflytende og fastfrosset. Hagemann søker å belyse overskridelse av grenser, og hvordan det er å bære stor vekt på et tynt ben når stolen ikke støtter. Sentralt i produksjonen av disse skulpturene står Hagemanns møter med unge jenter som nylig har flyttet til Norge fra Somalia og Eritrea. Hagemann gjennomførte en rekke workshops med disse jentene hvor de jobbet med skulptur, kropp og kultur. Jentene bar på mange krevende erfaringer, og holdt ofte både seg selv og familiemedlemmer oppreist med stor styrke, men liten støtte. Hagemann ønsket å gi en plass i det offentlige rom til noe av det disse jentene representerer.

Elna Hagemann (f. 1976, Tjøme) er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo (2002) og jobber med kunstvideo, fotografi, installasjon og skulptur. Hun har en bred utstillingsvirksomhet i inn- og utland og hun har stilt ut ved bl.a. KODE Kunstmuseer, Kunstnernes Hus, Kunstnerforbundet, Norsk Billedhoggerforening, SOFT Galleri, Fotogalleriet, Galleri UKS, NoPlace, Kunsthalle Lophem og Lidkjöping Kunsthall. Hennes arbeider ble innkjøpt av KODE Kunstmuseer i 2018 og Oslo Kommunes kunstsamling i 2019.

Takk til Tenthaus Oslo og elever fra grunnskoleopplæringen ved Hersleb skole.

Bjørn Bjarre (Kunstsone 3)

Every time I feel happy I get so sad, 2020. (Lakkert stål)

Skulpturen Every time I feel happy I get so sad kombinerer referanser til modernistisk skulptur og arkaiske egg- og pyramideformer for å gi en abstrakt følelse av tidsånden. Bjarre har de siste 30 årene arbeidet med skulptur, tegning, installasjon, bøker, tekst og tegneserier. Bjarres arbeidsmetode er konseptuell og prosjektbasert og bindes sammen av en interesse for drømmer, barndom, litteratur, teknologi, hukommelse og materialitet.

Bjørn Bjarre (f. 1966, Oslo) er kanskje mest kjent for verksserien Abstrakt Følelse (1995-2008) som består av skulpturer og tegninger med referanser til populærkultur og surrealisme. Siden 2010 har fokus vært på Solaris, en serie arbeider om forholdet mellom litteratur, mentale bilder, kvante-fysikk og populærkulturelle avbildninger av det ukjente. Nylige utstillinger har vært å se på Noplace og Kunstnerforbundet i Oslo. De siste årene har Bjarre laget utsmykninger ved Uranienborg og Notodden Skole. Han er utdannet ved Statens Kunstakademi i 1994 og representert ved flere offentlige og private samlinger, blant annet Nasjonalmuseet i Oslo, KODE-Kunstmuseum i Bergen, Norsk Kulturråd, Det Norske Storting, Storebrand og Nordea. I 2004 startet Bjarre kunstnergruppen Tegneklubben sammen med Martin Skauen, Terje Nicolaisen, Ulf Carlsson og Paul Dring.

Jone Kvie (Kunstsone 4)

Bølgen, 2020 (Marmor)

Jeg vil arbeide med å skape et slags tilfeldig sted, slik man kan komme over det både i by og natur. Et sted der en tilfeldig ansamling av ulike objekt, gir mulighet for at en ny fortelling kan ta form. Stenene i skulpturen, som allerede konkret, komprimert tid og sted i seg, åpner også for at nye rom kan oppstå. Skulpturen består av 3 ulike marmortyper (Rosso Levanto, Carrara og Spider green) i mer eller mindre ubearbeidet form. De to store blokkene har stort sett den form de hadde da jeg fant dem, bortsett fra noe justering av størrelsen. 

Jone Kvie (f. 1971, Stavanger) var ferdig utdannet ved Statens Kunstakademi i 1997. Hans kunstnerskap har fra begynnelsen av vært preget av en eksistensiell motivasjon, og av en intensjon om å strekke kunstbegrepet inn mot en kontemplasjon over denne verdens væren og hva det innebærer å være menneske i den. Kvie har stilt ut separat ved flere skandinaviske gallerier og museer, inkludert Göteborgs Konstmuseum, Stavanger Kunstmuseum, Vigelandmuseet, Sørlandets Kunstmuseum og Kunstnerforbundet. Han har utført en rekke verk i offentlige og privat sammenheng, blant annet på Stortinget, ved Sentralsykehuset i Østfold og ved Oslo Flyplass, Gardermoen. Han er representert i sentrale samlinger hos bl.a Nasjonalmuseet (Oslo), AROS Kunstmuseum (Århus), Kunstmuseene i Malmö, Bergen og Stavanger, American University Museum (Washington DC), Statens Konstråd (Stockholm) og Norsk Kulturråd. I Februar 2020 utkom boken Jone Kvie: Her, her (Uten Tittel Forlag), som omfatter største delen av hans produksjon fra 2001-2019.  

Karin Blomgren (Kunstsone 5)

Långa kolonner faller från mina fingrar, 2020 (Betong, glasfiber, stål).

Med utgangspunkt i form og sted undersøker Karin Blomgren byens infrastruktur gjennom å se nærmere på bymiljøets bevegelige moduler, for eksempel sperrestein, markeringskjegler, skiltfundamenter og lignende som settes opp temporært og slik understreker at byen er i stadig endring og utvikling. Kanskje er infrastrukturen et romlig operativsystem? Kanskje er det mulig å se midlertidige skilt, veisperringer og omdirigeringer som et motstykke til "feilene" og "oppdateringene" fra dataverdenen, et bevis på at systemer blir utfordret når de står overfor virkeligheten.  I “Långa kolonner faller från mina fingrar” tar Blomgren også utgangspunkt i beliggenheten og egenskapene til stedet. Hun sier; ”Jag har jobbat med fysikalitet och materialitet. Utifrån rum och massa har jag funderat på föränderlighet och otillräcklighet. Var är bristningsgränsen och när hotar kollaps?”

Karin Blomgren (f. 1987, Stockholm) bor og arbeider i Bergen. Siden 2006 har hun fordypet seg i leire og andre flyktige materialer og senere stedspesifikke installasjoner. Hun kombinerer stedshistorie med utforskning av romlighet og fysikalitet. Hun har sin utdannelse fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen (Master 2014). I samarbeid med Erna E. Skúladóttir har hun markert seg med flere monumentale installasjoner siden 2015. Deres prosjekter inkluderer utstillinger ved bland annet Kunsthall Stavanger, KRAFT, Bergen, och Galleri F15, Moss. Hun ble tildelt kunstneropphold ved Cité Internationale Des Artes i Paris for høsten 2020 fra Svenska Konstakademien, og hun mottok Norske Kunstforeningers Debutantpris ved Høstutstillingen i 2016.