Norsk Billedhoggerforening

Rivemania og andre kulturtiltak i hovedstaden

Når de gamle industribyggene i byen forsvinner eller saneres så er det bare et av mange tegn på boliginvasjonen i Oslo indre øst. Områdene rundt Akerselva er nå blitt behørlig utbygd. Grønland er i ferd med å bli et pressområde. Nå står Rodeløkka for tur. Det er fint med nye boliger. Men med saneringen forsvinner ofte mangfoldet.

Er det er en fremmed tanke å integrere produksjonslokaler for kunst og kultur i planene for nye boligstrøk?

Imens bygges det på spreng. Den ene boligblokka mer pregløs enn den andre . Mens bydelene shapes opp forsvinner mye av byens historie og identitet. Er det kun markedsverdien som skal definere byens innhold og utseende? Hvordan måler man en bys kvaliteter? I antall kontorer - i boligtetthet?

Den gamle delen av Freia sjokoladefabrikk på Rodeløkka har tjent som arbeidslokaler for et flertall billedkunstnere etter at lokalene for noen år siden ble stående tomme. Nå er det slutt. Store deler av bygningen rives i disse dager. Kanskje var det siste gang jeg syklet forbi her forleden? Med sine fine vindusdetaljer og sin varierte teglsteinsfasade er bygningsfasaden både historisk og original. Industrilokalene har i tillegg størrelsesforhold som gjør dem ypperlige for produksjon av kunst, men også for interessante boligløsninger.

Men presset i markedet tilsier hurtig oppførte boligblokker med lite påkostede bygningsmessige løsninger; lav takhøyde, minimalt med uterom, ofte dårlige materialer i kassebygninger med liten eller ingen arkitektonisk verdi. De nyinnflyttede flytter ofte like fort ut som kommunen rekker å si ”barnehageplass til alle”. Så flytter de nærmere og nærmere utkant Oslo, på jakt etter hageflekken og fjordgløttet.

Indre by får dermed en raskt utskiftbar og dermed stadig mer homogen befolkningsmasse.

Listen over atelierfelleskap og kulturhus som har blitt borte er lang: kulturhuset Borgen i Gamlebyen, Sjokoladefabrikken, Seilduksgata 31, Lakkegata 19- 21, Sandakerveien 102, Akersveien 24-26, Cort Adlers gate og Grunerløkka Lufthavn.

Kulturetaten har i disse dager tatt initiativet til å kartlegge Oslo kunstnernes behov .

Det er ikke et minutt for tidlig. Etter å ha investert milliarder i nye signalbygg for kultur mangler kommunen en strategi for å gi kunstproduksjonen i Oslo gode rammer. Imens sliter kunstnerne med kort tids kontrakter, liten forutsigbarhet og stadig flytting til nye saneringsobjekter med dårlig infrastruktur. Nå må kulturbyen Oslo innse at vil man ha en levende by med både kunstnere og kunstinstitusjoner må man også legge til rette for produksjonsdelen. For nå forsvinner mer og mer av Oslos mangfold.

Imens fyker prisene i været. Flere boliger er kommunens motto. Men på bekostning av hva? Paradoksalt nok må ofte kulturen flytte ut når de som tiltrekkes av den flytter inn i en bydel.

På Aker Brygge var i sin tid en av forutsetningene for å bygge ut at kulturen skulle innlemmes i bydelen. Gradvis de opprinnelige kulturinstitusjonene blitt borte. Igjen står en hyperkommersiell -og vil mange si, uinteressant bydel. ar man tatt høyde for denne utviklingen i byggingen av Bjørvika? Her kunne det legges til rette for atelier og produksjonsløsninger i nye bygg med veldig lite ekstrakostnader.

I kunstbyer som Berlin har man ivaretatt kunstproduksjonen med det forbilledlige Kunstwerk -et fellesverksted for produksjon av kunst, der kunstnerne kan leie seg inn for en billig penge. På den måten trenger ikke kunstnere å kjøpe dyre tjenester på det åpne marked i samme grad. samtidig opprettholder man et fagmiljø og en verkstedskultur som i Oslo er i ferd med å forsvinne. Kan man få til noe liknende her? Ullevålsveien 5 ( gamle kunst- og håndverkskolen ) har blitt foreslått. Men her hadde kommunen andre planer. Det kunstnerstyrte initiativet Fellesverkstedet har foreslått for kommunen å ta i bruk deler av bygget til verkstedsløsninger som også kunne benyttes av den planlagte videregående skolen, for eksempel med henblikk på undervisning. Slik vil man kunne kombinere behovet for forutsigbare verkstedsløsninger for kunstnere med undervisning. Dette kunne inngå i en helhetlig plan som kunne gi kulturbyen Oslo et løft også på produksjons siden.

Gisle Harr, styreleder i Norsk Billedhoggerforening

Oslo- byen med hjerte for kunst?

Denne artikkelen er en oppsummering av frustrasjonen knyttet til kunstnernes situasjon i Oslo for tiden men også til utviklingen av Oslo generelt.

Den kan leses som et opprop til politikerne:

Legg tilrette for fler atelierer/ produskjonslokaler til kunstnere som bor og virker i Oslo

Oslo er i sterk utvikling. Byen er nå i ferd med å miste sine siste rester av urehabiliterte næringslokaler i de indre sentrums områdene. Med boligboomen så følger eiendoms spekulantene og de kapitalsterke næringene, som i sin tur presser ut de kapitalsvake gruppene, blant dem ; billedkunstnerne - de som er avhengig av moderat husleie og rålokaler som kan fungere som verksteder . Men etter at byens gamle industrilokaler enten er blitt total rehabiliterte næringsparker eller blitt gjort om til boliger så marginaliseres mulighetene for å drive kultur virksomhet av idealistisk art i indre by, med mindre man er subsidiert av kommunen.. Men en annen og ikke mindre viktig side ved dette er at Oslo sakte men sikkert mister siste rest av sin opprinnelige og varierte industribebyggelse. Sant skal sies- mye er også tatt vare på- men ofte med resultat at kun skallet står igjen, idet interiøret bygges om til leiligheter og kontorer, ofte med resultater som på Ringnes tomta hvor størstedelen av bryggeribygningene ble revet og den eldste er blitt bevart, som en reminisens nærmest, med høy husleie og tilrettelagt for kontorer.

Når billedkunstnerne i Oslo sentrum igjen og igjen må vike, er det en tendens som har pågått lenge. Sammen med andre kunstnergrupper, samt småentrepenører og andre verkstedsbaserte næringer blir de presset ut i periferien og Oslo sentrum blir i verste fall stående igjen som et tomt skall, et overfladisk glansbilde der business- og meglermirmaer overtar fullstendig , mens den unge middelklassen får sine balkong- leiligheter med utsikt til elva og gåavstand til utelivet. Dette fører altså til et homogenisert bysamfunn og ikke en inkluderende by for alle generasjoner, kulturer og yrkesgrupper.

Det som Oslo bystyre aldri riktig har innsett er at kunstrelatert og verkstedsbsert virksomhet ikke lenger gis muligheter i byens heseblesende byggetempo, der alt skal standariseres og saneres. Hvis byen vil ha kultur må den også være med på å subsidiere den. Oslo trenger kunstnerne ikke bare kunstverkene.

Oslo kommune har opprettet mange kunstatelierer, men her er ventelistene lange og byråkratiet stort. Et kunstnerbasert initiativ drevet frem av tidligere studenter ved KHIO, UV5, ble overtatt av Oslo Kommune som gjorde det om til sitt prestisjeprosjekt men ikke etter den modellen som opprinnelig var planen: atelierhus på Olav Ryes plass drevet av kunstnerne selv. Før UV5 initiativet hadde huset stått tomt i en årrekke uten at kommunen hadde leet på et øyelokk.

Dette er et trist eksempel at avstanden mellom kommunen og kunstnerne er for stor og kommunikasjonen generelt for dårlig. Byen må ta med kunstnerne i planleggingen av byen slik at de kan delta i prosessene for å skape en levende kulturby.

Imens forsvinner store atelierfelleskap på rad og rekke:

Seilduksgata 25 , tidligere stort atelierfelleskap på Grunerløkka har lenge ventet på å bli revet, ( her har Ap stemt mot sitt opprinnelige vedtak! )

Sørligata 8 på Tøyen som i en årrekke huset kunstnere totalrehabiliteres for tiden, Akersveien 24- 26 er nå solgt og kunstnerne må uten innen kort tid . Tilbygg ( bl.a. fine verkstedshaller med overlys ) skal rives.

Sjokoladefabrikken, også et godt etablert atelierfelleskap, skal rives og kunstnerne må ut i løpet av året .

Sandakerveien 102 skal rives og kunstnerne må ut før utgangen av året

Lakkegata 21, forhenværende lokaler til Oslo Prosjekrom, skal umiddelbart rives.

Verkstedshallen på Vestbanetomta, som tidligere huset bla annet galleri 21/25 ( drevet av Statens Kunstakademi ) og Verdensteateret skal rives.

Borgen , bastionen i gamlebyen er rivningstruet. Her har x antall band og kunstnere sine studioer. Bygget ligger midt i det lukrative området som grenser til Bjørvika.

Dette er bare noen av de stedene som har huset kunstnere men nå enten er forsvunnet , blitt totalreahabilitert eller skal rives/ totalrehabiliteres.

Imens står bastioner som Ullevålsveien 5, tidligere KHIO, tomt, St Olavs gate 32 , tidligere Statens Kunstakademi , tomt, - steder som har vært brukt eller egner seg for kunstnerisk- og verksteds relatert virksomhet.

Atelieraksjonen, en interessegruppe startet I kjølvannet av misnøyen med NBKs manglende engasjement for atelierproblematikken, har vært med på å synligjøre situasjonen for kunstnerne I oslo:

“Atelieraksjonen har jobbet for at kunstnerne skulle ha mer kontroll/ inflytelse over forvaltningen/ tildelingen av atelierene, men det har ikke Kulturetaten villet, Gro Balaas sa i et møte at kunstnere bare driver med kameraderi.

Det store problemet er at politikerne har gitt fra seg store deler at byutviklingsansvaret ved å ikke  tenke byen som helhetlig organisme, men at hver eiendom skal gi størst mulig profitt. De selger til høyest profitt/ gir hver enkelt eiendomsutvikler ansvaret for sin eiendom. Det er altså  ikke en helhetlig tanke med at det skal gjenstå lunger - reguleringer som sikrer at de små næringene får plass.

Desverre har Entra eiendom ( staten) ikke tilgodesett kunstnere og det er stilt spørsmål om korrupsjon i Entra ( f.eks kvinneklinikksaken) Hav eiendom (kommunen) skal driftes kommersielt. Det er kommunens reguleringsplaner vi må se på, arbeide for. “ ( Atelieraksjonen v/ Elisabeth Medbøe )

Venstre er det eneste partiet som har en tydelig kunstpolitisk agenda og som uttalt ønsker å lytte til og ta med med kunstnere i beslutningsprosessene, noe som er positivt men ikke hverdagskost i Oslo kommune, både fordi de ønsker å bruke kunstnernes kompetanse og fordi det åpner opp for nye samarbeidsformer i forhold til Oslo bys utvikling, en by hvor markedsliberalismen alt for lenge har satt sine dype spor - i en by hvor viktigheten av kunst for det meste taes fram i de store talene og ved flytting og samordning av de store kunstinstitusjonene. Det er altså mye snakk om kunstens viktighet men lite om hvorvidt byen skal legge til rette for produksjons steder for kunst . En positiv gest var derfor et møte med Venstres Ola Elvestuen og Kjell Veivåg hvor de inviterte kunstnere og kuratorer til diskusjon og innspill med tittelen med overskriften Oslo som kunst- og kunstnerby.

I videre forstand handler dette også om hva slags by man ønsker seg. En by der kunstnere og kunstrelaterte yrkesgrupper kan ha råd og plass til drive sin virksomhet vil i sin tur bidra til at Oslo blir en mer hetereogen, mer generøs, mindre forusigbar og mer mangfoldig by.

Hvor skal produksjonen av kunst og kultur til de store flaggskipene ( les; pengeslukene som Operaen og Nasjonalmuseet foregå?) I værste fall maå man i feemtiden basere seg på å importere all kunst og kultur som skal vises i hovedstaden fordi byen ikke har arbeisrom for sine egne kunstnere? Hvor lenge skal Operaen fylles med innkjøpte og forutsigbare historiedramaer? Hvor lenge kan byen skryte av å ha en mangfoldig kunst scene? Hvor lenge vil de frie teater og dansekompaniene kunne produsere forestillinger i byen med det store hjertet? Hvor lenge kan Oslo skryte av å være en kulturby? Hvorfor flytter fler og fler kunstnerne ut av byen for å ha råd til å leve og virke? Har denne byen egentlig bare plass til turistene og museene?

Hvis kapitalsterke aktører blir enda mer dominerende i Oslo sentrum, forsvinner raskt diversiteten i bybildet i og med at de alternative virksomhetene skvises ut. Ved å og til å fylle gamle industri- og monumentalbebygg med produksjonsverksteder for visuell og performativ kunst vitaliserer man byen og tar samtidig vare på verdifull historisk arkitektur. I tillegg brukes lokalene til verkstedsrelatert virksomhet , noe de ofte opprinnelig var bygd for. Vi trenger ikke flere kontorer i denne byen.

Ønsker vi oss et reklamestyrt og markedsliberalistisk bysentrum kun for de kjøpesterke eller et sammesatt bysentrum med rom for mange typer virksomheter og befolkningsgrupper? Svaret er enkelt. Finans Oslo har fått sitt i Bjørvika, på Aker brygge, på Tjuvholmen og overalt ellers. Nå kulturentrepenørene få et ord med i laget.

I en by med store og prestisjetunge visningsarenaer og utdanningsinstitusjoner må det også finnes og legges til rette for produksjons arenaer, det vil si verksteder og atelierer for kunstnere.

Gisle harr

billedkunstner /

styreleder i Norsk Billedhogger forening

Ujuryert kunst – en uting

Kunstmonumenter i hovedstaden må kvalitetssikres

(ref til artikkel i Aften Aften, VIF gutta får statue, 15 juni)

Norsk Billedhoggerforening har lenge registrert en uheldig utvikling når det gjelder oppføring av offentlige monumenter i Oslo by.

Gang på gang har det blitt oppført skulpturmonumenter over historiske personer og hendelser uten at fagmiljøet har vært involvert, senest skjedde det med Max Manus statuen.

Det er god skikk at NBF blir kontaktet i forbindelse med oppføring av slike monumenter,  ettersom foreningen er en grunn- organisasjon bestående av kunstnere med spesialkompetanse på monumentalskulptur og kunst i det offentlige rom.    Foreningen stiller således med årelang kompetanse, via Skulpturkontoret og intendant Arve Bringaker. NBF har vært involvert i et uttall konkurranser i inn og utland, samt i organisering og juryering av så vel temporære som permanente skulpturutstillinger og monumenter. NBF har som mål,  på linje med hva Kunst i Offentlig Rom representerer i utsmykkingssaker, å sikre en demokratisk prosess, der oppnevning av fagjury, logistikk rundt kontrakter, tidsfrister, osv,  samt montering og plassering blir håndtert på en ryddig og profesjonell måte.

Igjen skal en del av byens historie fram i lyset, på selveste Vålerenga, der de legendariske VIF gutta nå skal hedres med sitt eget monument.

I følge artikkelen i Aften aften15 juni, er løpet er allerede lagt. Ingen fagjury er blitt oppnevnt, ingen konkurranse er utlyst - en lokal kunstsmed (visstnok med kunstmaler utdannelse) har allerede fått oppdraget. Skal lokal tilknytning og private interesser igjen gå foran kunstnerisk kvalitet?

Monumenter i det offentlige rom må kvalitetssikres. De er et offentlig anliggende og må behandles deretter. Oppføring av offentlige monumenter må vurderes av kunstfaglige juryer, helst som resultat av konkurranse mellom profesjonelle billedkunstnere. Bare slik sikrer man en demokratisk og ryddig prosess.  Norsk Billedhuggerforening arbeider i praksis for at forståelsen av skulptur og tredimensjonal kunst skal bli bedre. Vi er derfor ikke tjent med amatørskap verken i regi av  Oslo kommune eller private aktører. Resultatet blir endimensjonalt og forutsigbart: Kunstbegrepet blir utvannet: Kitsch blir ensbetydende med kunst og verdifulle oppdrag faller på noen få hender. Hvis det blir opptil private investorer å bestemme hva som er kunst og hvordan det offentlige rom skal forvaltes så har vi et problem.  Kommunen burde i stedet for å godta useriøse monumenter i hytt og pine, hatt en helhetlig politikk der følgende vurderes:

Om det er grunnlag for oppføring av et monument, valg av riktig kunstner til riktig oppgave- fortrinnsvis gjennom konkurranse, og sist men ikke minst-  plasseringen av monumentet i bybildet. 

Gisle Harr,
styreleder i Norsk Billedhoggerforening